Bredoksen

En reiseblogg

Georgia – eller skal vi kalle det «Syden»?

Tbilisi, Georgia

AzGeoArm, del 2 av 3: Jeg følte meg umiddelbart hjemme i Tbilisi. Og det var ikke før Magne og jeg ruslet nedover fra hotellet mot elva og gamlebyen, at jeg klarte å sette ord på hva som manglet Baku.

Der hvor den aserbajdsjanske hovedstaden var konstruert og i giv akt, var Tbilisi en by som hadde vokst fram naturlig. Med mennesker, trafikk, kriker og kroker.

Vi ankom den georgiske hovedstaden godt utpå kvelden, og var vi skrubbsultne. Klokka var litt over 22.00, og vi gikk omtrent inn på det første stedet vi fant. En fullstappet restaurant som annonserte med at de var åpne 24 timer i døgnet. Den var også anbefalt i Lonely Planet, så vi brukte ikke mer tid på å verken kikke, traske eller tenke.

Magne på terrassen på 24-timers-stedet i Tbilisi

Som gode nordmenn satt vi oss så klart ut på den lille terrassen. Og som gode nordmenn ble vi sittende selv da vi skjønte hvorfor det ikke var så mye rift om plassene der ute: Myggaktige saker som måtte viftes og slås bort annahvert sekund. Maten var nydelig. Selvsagt. Det samme var den iskalde lokale ølen. Menyen var fortsatt i kebab, køfte, grillet kjøtt-land, men her var det også mer grønnsaker å velge mellom. Et deilig fat med stekte poteter, løk og sopp, med masse hvitløk. Nam!

Byvandring, så klart!
Totalt gikk vi rundt 15 kilometer den første hele dagen i Tbilisi. En typisk første dag i ny by, Bredoksen-style.

Vi vil se mest mulig, helst til fots eller ved å ta t-banen litt rundt. Gjerne litt opp i høyden også hvis byen har noen utkikksmuligheter å by på. Det har Tbilisi, som er omgitt av fjell, i aller høyeste grad (hø-hø).

Vi tok først taubanen opp til borgen i gamlebyen. Ikke mye som skjedde der oppe, annet enn noen halvhjerta, tivoliaktige boder med 20 år gamle teddybjørner som gevinster. Og en statue av Mother Georgia.

Carina i taubanevogna på vei opp til Narikala-fortet som ruver over gamlebyen.

Carina i taubanevogna på vei opp til Narikala-fortet som ruver over gamlebyen.

Boder ved landinga til taubanen oppe ved Narikala-fortet.

Boder ved landinga til taubanen oppe ved Narikala-fortet.

Mother Georgia-statuen oppe ved Narikala-fortet - fra en litt uheldig vinkel ...

Mother Georgia-statuen oppe ved Narikala-fortet – fra en litt uheldig vinkel …

Vi tittet så vidt innom en slags kirke inni en borggård, før vi ruslet ned en koselig, bratt vei tilbake til gamlebyen. Vi kunne tatt taubanen ned igjen også, men det var fint å gå.

Magne med deler av Narikala-fortet i bakgrunnen

Magne med deler av Narikala-fortet i bakgrunnen

Carina på vei ned den lille bakken som førte inn til klosteret som lå nedenfor Narikala-fortet

Carina på vei ned den lille bakken som førte inn til klosteret som lå nedenfor Narikala-fortet

Narikala-fortet sett nedenifra, fra gamlebyen i Tbilisi.

Narikala-fortet sett nedenifra, fra gamlebyen i Tbilisi.

Turen fortsatte gjennom gamlebyens restaurantgate. Hit ville vi definitivt tilbake til. Både for mat og øl. Det ene stedet var opplagt: «KGB – still watching you», sto det på markisen over uteserveringa.

KGB - en morsom bar i gamlebyen i Tbilisi

KGB – en morsom bar i gamlebyen i Tbilisi

Gatene langs elva i gamlebyen var fulle av koselige kafeer, restauranter, barer - og isbarer

Gatene langs elva i gamlebyen var fulle av koselige kafeer, restauranter, barer – og isbarer

Fint, koselig og litt rart i gamlebyen i Tbilisi.

Fint, koselig og litt rart i gamlebyen i Tbilisi.

På veien videre fant vi ut at det som på georgisk (eget språk OG eget skriftspråk) kalles square/torg, i virkeligheten er store rundkjøringer. Både Freedom Square, og det andre «torget», som lå i hver sin ende av hovedgata Rustaveli var i hvert fall det. Hovedgata var ikke noe særlig sjarmerende, mye trafikk, lite butikker, få spisesteder, men man gikk da forbi både Operaen og noen andre historiske bygninger.

Hovedgata Rustaveli var ikke fullt så sjarmerende som gamlebyen

Hovedgata Rustaveli var ikke fullt så sjarmerende som gamlebyen

Det var også noen majestetiske bygninger langs med Rustaveli, her fra Tavisuplebis Moedani/Freedom Square i (Tbilisi, Georgia)

Det var også noen majestetiske bygninger langs med Rustaveli, her fra Tavisuplebis Moedani/Freedom Square

Georgia har eget språk og eget skriftspråk

Georgia har eget språk og eget skriftspråk

Det var ikke lett å finne et sted å spise etter at vi hadde gått gata gjennom, men vi fant til slutt et sted som hadde gjemt seg inni en diger bygning, som visstnok også huset en kino (?). Igjen: God mat. Drar lett tilbake til Georgia bare for å spise. Nam!

Så begynte oppstigningen. Vi søkte funicularen, og fant den. Den tok oss enda høyere enn taubanen, og på toppen var det et virkelig tivoli/fornøyelsespark. Mest for barn, men vi tuslet da litt rundt før vi returnerte til torget (ikke rundkjøring denne gangen). Der kjøpte vi oss øl og så på utsikten.

Her kunne man fint kjøpe øl på serveringsstedet og gå bort til benkene ved utsikten, noe vi gladelig gjorde (men ventet litt på at noen skulle skjenne på oss, så klart).

Øl på benken, mens vi nøyt utsikten og hvilte slitne bein.

Øl på benken, mens vi nøyt utsikten og hvilte slitne bein.

Vi rundet av med middag, og enda flere øl, i gamlebyen-strøket. Og tok en taxi hjem (etter Carinas ønske, selvsagt).

Krisestemning for Bredoksen
Dag nummer to startet lovende med god frokost på hotellet og en liten treningsøkt (for Carina).

Men så fikk vi en aldri så liten nedtur. Vi hadde snakket om å dra til Kazbegi, et fjellområde mot grensa til Russland, og hjem til et kloster som er et slags nasjonalsymbol for Georgia. Søk det opp på Google! Aldeles nydelig natur, med utsikt mot Kaukasus-fjellene på 4-5.000 meter rett foran deg. Selve klosteret ligger på rundt 2.000 meter, og opp dit er det en fin gåtur fra den lille «byen». Vi hadde også pratet om en tur til UNESCO-landskapet i Armenia (vi teller jo tross alt land), og noen minst like fine, og enda eldre, klostre der nede.

Det endte i stedet med at i ikke gjorde noen av delene, noe som førte til en formiddag med diverste sutring og lite målretta trasking.

Vel, vi rista det av oss, og tok turen til verdens nest høyeste ortodokse kirke, som lå like borti nabolaget fra hotellet. Der var det også en kjent kullsyredrikk- og kaffebar. Tidligere lå den i sentrum, og da den ble nedlagt, medførte det omtrent landesorg. Tbiliserne nærmest krevde gjenåpning, noe som skjedde, men da altså oppe ved den store kirka.

Tsminda Sameba-katedralen

Tsminda Sameba-katedralen

Der serverte de altså en sagnomsust kullsyredrikk, som vi selvsagt måtte smake på. Det fantes fem smaker, alle lagd av naturlige ingredienser: sjokolade, drue, tarragona (litt usikker på navnet på den siste her). Carina prøvde, ikke overraskende, sjokoladevarianten, mens Magne prøvde, heller ikke så overraskende, den smaken vi ikke hadde hørt om før: tarragona (eller hva det nå het).

Dommen: Rart, men godt!

Rar drikke-stedet - og Magne som linselus

Rar drikke-stedet – og Magne som linselus

Området langs elva på den siden vi bodde er tydeligvis et nytt satsingsområde i byen. En flott ny gangbru, Peace Brigde, og noen nye rørlignende bygninger, som sikkert blir fylt med noe spennende og turistvennlig etter hvert, samt en flott park, var noe av det som var på gang.

Etter å ha gått gjennom en slags trafikkmaskin (ikke fotgjengervennlig i hvert fall), tuslet vi gjennom parken, over brua og befant oss atter igjen i gamlebyen. Humøret var fortsatt ikke helt på topp, ei heller kreativiteten over hva vi skulle finne på nå.

Det hele endte med at vi tok t-banen til et koselig strøk litt lenger nord i byen. Carina shoppet nye sko og klær. Magne fant seg også noe, men ga seg litt før meg og drakk kaffe i stedet. Plutselig begynte det å lyne og tordne, så vi spiste middag på kaffestedet (som hadde en overraskende rikholdig meny, viste det seg), før vi tok t-banen hjem.

I og med at det var meldt regn, lyn og torden i fjellene, ble det en ad hoc-Armenia-tur i stedet for Kazbegi den tredje dagen. Der prøvde vi lykken med diverse framkomstmidler, og endte opp på stedet Gud glemte. Vi besøkte også noen fine klostre – og kom oss jammen hjem igjen også.

Les mer om Armenia-eventyret her: «AzGeoArm, del 3 av 3: Veien blir til mens man reiser»
Og les mer om hvor turen startet: «AzGeoArm, del 1 av 3: Førstemann ut, Baku!»

Syden-tur til Svartehavskysten
Vi kom oss altså tilbake til Tbilisi etter Armenia-utflukten, og koste oss den siste kvelden i byen vi begge likte oss veldig godt i.

Dagen derpå satt vi så kursen mot Svartehavskysten og Georgias badeby nummer én: Batumi.

Vi prøvde først å ta bussen til flyplassen, men klarte det ikke. Sto muligens på feil sted (i den store rundkjøringa), muligens var bussen full. Den stoppet i alle fall ikke da vi vinket på den.

Så da hoppet i en taxi, og var på flyplassen i løpet av et kvarters tid. Sjåføren hadde tydligevis dårligere tid enn oss.

Flyavgangen var riktignok utsatt en time, og det fikk vi først vite da vi var trygt på plass i avgangshallen. Det var absolutt ingenting å gjøre der, heller ikke noe god mat å få tak i. Vi kjøpte et par løkringer og mozzarella sticks på Burger King … Og brukte tiden til å lese oss opp på hva vi kunne finne på i Batumi – som var neste stopp – dersom det faretruende regnet fra værvarselet skulle vise seg å stemme.

Sol, sjø og strand var jo plan A i kystbyen og sommerferiestedet Batumi.

Byen viste seg å være ganske stor, med ganske bra shopping, mange spisesteder og artig arkitektur (alt fra eventyrslott til lysende tårn). Og, ikke minst, en eviglang rullesteinstrand, som strakte seg hele veien ned til Tyrkia i sør.

I og med at det var fint vær da vi ankom, kastet vi ikke bort tida og gikk rett på stranda. Der trykka vi ned en burge på Pier Batumi og slang oss i solsengene.

Det er en flott rullesteinstrand i Batumi, som strekker seg milevis avgårde. Helt ned til Tyrkia.

Det er en flott rullesteinstrand i Batumi, som strekker seg milevis avgårde. Helt ned til Tyrkia.

Pir Batumi

Pir Batumi hadde både spisesteder, shopping – og en pir (her med Instagram-filter)

De fire dagene vi hadde i Batumi ble som seg hør og bør brukt til å sove lenge, spise godt, ligge på stranda – når det ikke regna (vi fikk bare en og en halv dag med ordentlig sol), spille tennis (!), rusle langs strandpromenaden, titte på mer rar arkitektur – som opp ned-huset, hvor vi spiste en dessert, helt alene i et digert, fasjonalbelt lokale, og rett og slett kose oss.

I Georgia lærer de engelsk på skolen fra 1. klasse (russisk starter de ikke med før 4. klasse), så det er enkelt å være norsk her.

Batumi hadde heller ikke opplevd den beste sommeren (2015) så langt – i Norge hadde vi fått rapporter om usle en eller to to soldager til nå – så byen led litt under at sommerturistene hadde uteblitt. Utenom det kan stedet anbefales som en «syden-destinasjon» for de som har lyst til å prøve noe annet enn Hellas og Spania en gang.

Her er noen bilder til inspirasjon:

Vi måtte tåle litt av det fryktede regnet mens vi var i Batumi ...

Vi måtte tåle litt av det fryktede regnet mens vi var i Batumi …

Batumi har masse fine bygninger og parker, i tillegg til en flott strandpromenade og rullesteinstrand.

Batumi har masse fine bygninger og parker, i tillegg til en flott strandpromenade og rullesteinstrand.

Batumi har masse fine bygninger og parker, i tillegg til en flott strandpromenade og rullesteinstrand.

Batumi har masse fine bygninger og parker, i tillegg til en flott strandpromenade og rullesteinstrand.

Batumi har masse fine bygninger og parker, i tillegg til en flott strandpromenade og rullesteinstrand.

Batumi har masse fine bygninger og parker, i tillegg til en flott strandpromenade og rullesteinstrand.

Langs strandpromenaden er det flere morsomme, lyssatte tårn og bygninger

Langs strandpromenaden er det flere morsomme, lyssatte tårn og bygninger

Vi tok et par slag tennis på tennisklubben som lå langs strandpromenaden et par av dagene

Vi tok et par slag tennis på tennisklubben som lå langs strandpromenaden et par av dagene

Lunsj på en koselig lysthusrestaurant langs strandpromenaden

Lunsj på en koselig lysthusrestaurant langs strandpromenaden

Lunsj på en koselig lysthusrestaurant langs strandpromenaden

Lunsj på en koselig lysthusrestaurant langs strandpromenaden

En av Batumis turistattraksjoner: Opp-ned-huset, som er en slags kopi av Det hvite hus i Washington D.c.

En av Batumis turistattraksjoner: Opp-ned-huset, som er en slags kopi av Det hvite hus i Washington D.C.

Det ble heldigvis litt mer sol, så vi kunne kose oss litt på stranda!

Det ble heldigvis litt mer sol, så vi kunne kose oss litt på stranda!

Det ble heldigvis litt mer sol, så vi kunne kose oss litt på stranda!

Det ble heldigvis litt mer sol, så vi kunne kose oss litt på stranda!

Det ble heldigvis litt mer sol, så vi kunne kose oss litt på stranda!

Det ble heldigvis litt mer sol, så vi kunne kose oss litt på stranda!

Les mer om Armenia-eventyret her: «AzGeoArm, del 3 av 3: Veien blir til mens man reiser»
Og les mer om hvor turen startet: «AzGeoArm, del 1 av 3: Førstemann ut, Baku!»

2 Comments

  1. Hei dere! Fine bilder og fortellinger :-) Jeg har også vært i Tiblisi! Veldig fint sted! (av en eller annen grunn ble jeg tegnet i ansiktet med blå tusj mens jeg var der…https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10150216225930492&set=a.10150216182165492.472850.706450491&type=3&theater) Men tenkte på, skal vi linke til bloggene til hverandre? :-) Vi «bloggere» må jo holde sammen :-)

    • carina

      oktober 19 at 13:00

      Hei! Ja, jeg digga Tbilisi, vil gjerne tilbake dit :) Absolutt, vi kan linke til hverandre, det er hyggelig! Klem Carina

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

© 2018 Bredoksen

Theme by Anders NorenUp ↑