Klart vi ville på fotballkamp når vi var i Argentina. Det ville vi selvsagt også når vi var i Rio de Janeiro i Brasil, så reiseruta ble endret et par ganger for å sørge for at vi kunne få med oss litt fotballgalskap i Sør-Amerika.
I Buenos Aires var det to kamper søndagen dagen etter at vi kom til byen, de to siste kampene i seriespillet denne sesongen. Den vi hadde mest lyst til å se, Racing Club mot Goody Cruz, var utsolgt. Magne hadde sjekka en hel del før vi dro, og vi hadde dessuten prøvd en consigliertjeneste, uten resultat. Racing ville bli seriemester med seier. Den andre kampen, Quilmes mot River Plate, regna vi med at vi kunne få plasser til hvis vi stakk opp til stadion i god tid før kampstart. River ville blitt seriemester hvis Racing tapte, og de selv vant.
Uansett, vi kom oss til hotellet i Palermo i Buenos Aires lørdag kveld. Til frokost spurte vi hotelldama om hun visste noe om hvordan vi kunne få tak i fotballbilletter. Joda, hun hadde ei dame hun brukte. Men, hun regna ikke med at det gikk an å få billetter til Racing-kampen, the big game. Så kom kontrabeskjeden. Fotballdama kunne fikse. Men det ville koste. Hvor mye? 2.000 per billett. I cash. Så fort som mulig. Vi tenkte oss om et par øyeblikk. Så kom vi fram til at denne muligheten ville vi aldri få igjen. Hotelldama sperret opp øynene litt, men tok opp røret og ga beskjed til fotballdama. Vi stakk til minibanken på hjørnet, tok ut penger (i fire, fem omganger for å få nok kontanter). Da vi kom tilbake fikk vi først beskjed om at fotballdama kun hadde klart å få tak i én billett. Vi hadde også blitt anbefalt å ikke dra på den andre kampen, da stadionet visstnok lå i et fattig område, ikke trygt for turister med andre ord. Dritt!
Et langt kvarter seinere banket det på døra vår. Fotballdama hadde fått tak i en billett til. Ville vi fortsatt ha dem? Vi ga fra oss seddelbunken og gikk ut til lunsj. Svartebørs til tusen, men sannsynligvis ville billettene i hvert fall funke når vi kom til stadion. Men vi visste ikke sikkert. Mens vi var på søndagsmarked i Palermo ringte hotelldama. Billettene var ankommet, og vi burde kjappe oss. Vi burde vært på stadion minst tre timer før, men det ville vi ikke rekke uansett. Vi raska oss tilbake, fordelte penger i de minste lommene, og billettene i en tredje, praja en drosje og kom oss av gårde.
Allerede sånn cirka ti kvartaler unna stadion hadde folk begynt å parkere midt i gatene. Drosjesjåføren skjønte fort at han ikke kom til å komme lenger, satt oss av og pekte oss i riktig retning. Det var masse folk med drakter, så vi fulgte bare etter. Vi så etter en gate som het noe med Italia, det var den vi skulle gå for å finne vår inngang. Vi vandret gatelangs og kjente på stemningen. Fortauene var fulle av folk i alle aldre, hard core fans i bar overs som vifta med flagg, skjerf og drakter. Så kom det plutselig en politieskorte med en buss mellom seg. Det var spillerbussen, gitt. Folk tok helt av og sang og dansa og slo i bussen. Spillerne så ganske rolige ut og ga lite tilbake. Det sneglet seg framover, til politisirener og kamprop. Og oss. Vi kjøpte oss en trøye og en drakt fra noen gateselgere, og vips så vi Italia-gata. Det var også der spillerbussen skulle inn. Plutselig kom den en ambulanse inn i miksen. Det tok lang tid før fansen hørte sirenene, og en desperat dame satt i førersetet og ropte og prøvde å vifte folk unna, så ambulansen skulle slippe fram. Da fansen til slutt enset alvoret flyttet de seg, og ambulansen slapp fram til en inngangsport til høyre: Der lå sjukehuset, gitt.
Et par meter videre var det en politisperring med gjerder. Jeg tenkte at vi måtte plassere oss slik at vi ikke ble most, for folkemassene fulgte på bak oss i jevnt driv. Det var kun en liten åpning til spillerbussen, og Magne og jeg trakk litt til siden og bakover. En familie med to barn presset seg tilbake mens ungene gråt. Mosingen hadde begynt. Og så hadde tydeligvis politiet fått nok. De løsnet skudd (håper det var gummikuler). Jeg dro med meg Magne og begynte å manøvrere oss tilbake til gata vi hadde tatt av fra. Her gjaldt det å ikke havne sammen med de gærneste folka, og dermed få skuddene retta mot oss. Panikken var ikke langt unna da en gjeng tilhengere begynte å kaste stein mot politiet – og vi var midt imellom. Heldigvis kom vi oss unna. Vi prøvde å spørre en politimann ute ved den andre gata om hvor vi skulle gå for å komme til stadion, og han pekte oss litt halvhjerta til neste gate til høyre.
Da vi rundet neste gate så vi stadion for første gang. Det var en gjeng unge gutter som drakk fra oppkutta halvlitersflasker og dansa en slags krigsdans, men utover det var det nokså fredelig. Politiet hadde sluser med sperringer og slapp kun fram cirka 30 og 30 av gangen, og kun de med billett. Da gikk det opp for oss at alle disse menneskene fra gata og rundt spillerbussen antakelig ikke hadde billetter til kampen. Det var ikke akkurat da vi turistene hadde mest lyst til å vifte med våre dyrekjøpte svartebørsbilletter (som egentlig skulle kostet 350 kroner), men videre gikk vi. Inngangen vi skulle inn var stengt. Shit. Men vi gikk bare inn den ved siden av, og etter litt kroppsvisitering var vi på vei opp til øverste platå. Stadionet er bygd på 50-tallet en gang, og gangen opp var en ganske trist og grå betonggang. Vi var inne på stadionet litt mer enn 1 ½ time før kampstart. Da var det fullt allerede i trappa inn til tribunen.
Vi presset oss opp og inn og det første jeg så var et piggtrådgjerde. Shit. Sitter vi blant de verste folka nå. Hjertet banket litt ekstra og jeg så meg kjapt rundt. Da jeg så at det sto både damer, eldre og barn på feltet, og at det ikke var noen som så drita fulle ut, roet jeg meg. Her kan vi stå. Vi snodde oss inn og et par trapper bakover, slik at vi sto midt på. Ingen gjerder eller mur rett foran oss, og ikke altfor langt unna utgangen hvis noe skulle skje. Jeg har vært med på både tribuneras og tribunekollaps på hockey og fotball i Norge før, og visste å sjekke fluktrutene på fulle ståtribuner. Magne kom i snakk med sannsynligvis den personen som kunne best engelsk på hele stadion. Han syns det var overraskende at Racing hadde fans i Norge. Hehehe. Vi oss rundt. Tribunene var stappet fulle. Mer enn 1 ½ time før kampstart. Alle sang. Det var sjuk stemning. Vi skjønte at vi sto der bortesupporterne vanligvis sto. Dem var det ikke plass til. Magne peker, det er faktisk vollgrav (!!) mellom banen og tribunen. Såpass!
Etter hvert kom hjemmelaget på banen for litt oppvarming. Men bortelaget så vi ikke før kampstart. De varmet opp inne. Magnes engelskspråklig venn lo bare når vi spurte. Klart de varmer opp inne. Okeeey! Det bredde om seg med sånne håndballrør som folk klappet med. Synginga stoppet aldri. Vi begynte å bli varme i trøyene og slang oss med på både allsang og den karakteristiske armbevegelsen, der de slenger håndleddet fram og tilbake over hodet. Lenge før kampstart var det klart at billettprisen hadde vært verdt det.
Da det nærma seg kampstart haglet det doruller og papirbiter ned på banen. Det er en hel haug med personer på banen, men nesten ingen spillere. Det tar i hvert fall ti minutter å prøve å rydde banene for både folk og rot. Og så er det i gang. Selve kampen er nervøs og langt fra finspilt. Mye duellspill og harde taklinger. Mye mæl og lite plan. Som i Brasil er publikum mer opptatt av å synge taktfast enn å reagere på hver minste takling og mulige feil av dommere. Men litt flere reaksjoner på spillet her enn det var på Maracana. En fin linje. Og vi er med. Uvirkelig nok. Ingen mål til pause. Beina begynner å verke og jeg skviser meg ned til å sitte på betongstrappa. Magne er ikke i nærheten av å få satt seg ned, og har heller ikke nok plass til å stå helt ordentlig. Jaja.
Et heftig fyrverkeri settes i gang idet andreomgang starter. Det holder på i minst 20 minutter. Det er helt nyttårsaften. Folk på tribunen sender også opp raketter, dog litt mindre, med håndholdte varianter. Helt greit at ingen rundt oss har fyrverkeri. Det er dog en kar som har festa et flagg på en fiskestang, og veiver vilt med den. En far med en voksen sønn står rett foran oss. Faren dytter stadig vekk i sønnen for å forsikre seg om at han filmer nok med mobilen. Dette er et historisk øyeblikk, må vite. I 2. omgang får vi også scoringen. Da tar det – utrolig nok – enda mer av. Alle hopper og gulver gynger. Alle synger og de fleste griner. Alle klemmer – men heldigvis blir det ikke noe ras.
Dommeren blåser. Det endte 1-0. Racing er seriemestere for første gang på 14 år (eller noe sånt). Ingen viser tegn til å gå noe sted. Spillerne jubler, støtteapparatet og en hel haug med hjelpefolk stormer banen (men ikke publikum, de har jo vollgraven foran seg). Det settes opp en slags seierspall med masse reklame. Spillerne tar et par seiersrunder. De får pokal. De synger, danser og sprutes ned av lyseblått og hvitt glitter. Det er rett og slett helt magisk.
Tankene har begynt å sone seg inn mot hva som venter oss på utsida av stadion. Det er sikkert like mange der ute som her inne. Kanskje ikke helt, cirka 60.000 var det inne på stadion, men det er i hvert fall mange. De kan ha drikki tett og det kan ha blitt mer bråk med politiet for alt vi visste. Vi bestemte oss for å gå når flere der vi sto begynte å gå. Det var ikke før en times tid etter kampslutt. Vi var fortsatt noen av de første ut av stadionet.
Vi gikk i retning motorveien. Store tønnegriller med burgere og store pølser sto på rekke og rad langs veien. Folk solgte øl, brus og vann fra kjølebager. Alle sang og danset og viftet med det de hadde av supportereffekter. Vi kjøpte oss en digg pølse og gikk videre. Da vi rundet hjørnet mot motorveien så vi en hel haug med puber med griller langs med. Vi praiet en taxi og satt kursen hjemover. I ettertid angrer vi på at vi ikke tok en øl der. Vi var bekymret for bråk, men tror egentlig det hadde gått bra. På motorveien var det også fest. Absolutt alle biler tutet taktfast. Det hang flagg og drakter på bilene og folk hang ut av vinduene og sang. Noen gikk mellom bilene (det gikk sakte) og styra. Til og med på bensinstasjonen vi måtte innom så taxisjåføren fikk fyllt opp tanken var preget av supportere og seier.
Vel hjemme ved hotellet skjønte vi at vi ikke bare kunne gå å legge oss. Kampen hadde startet 20.30, så det var seint. Men vi måtte ha oss en øl og debriefe litt. Alt hadde bare vært så innmari sjukt. Fotballgalskap på sitt beste. En opplevelse for livet. Intet mindre.
Legg igjen en kommentar