firefarer

Turen til Sør-Amerika er overstått. Vel overstått, kan man i grunn si. Men det gikk ikke uten utfordringer.

Sør-Amerika får mange turister. Men (eller kanskje «og») verdensdelen er kjent for å by på noen utfordringer for de reisende, uansett om man er erfaren globetrotter eller ei. På forhånd pekte jeg ut de fire farer, en uhøytidelig samling av utfordringer familien Bredoksen helst ville unngå på tur.

Hvordan gikk det? Her er en oppsummering:

 

 

Bolivia: Varme kilder, men kaldt vær.

Bolivia: Varme kilder, men kaldt vær.

1. Skikkelig dårlig vær

Du tar som regel ikke fly i mange timer vekk fra Norge for å oppleve kaldt og guffent vær. Dette var i alle fall noe av grunnen til at vi la turen til november og desember, som jo er sommermåneder sør for ekvator.

Men vi skulle uansett opp i over fire tusen meters høyde på den bolivianske høysletta. Internett er fullt av historier om iskalde bussturer, og det var skremmende mange folk med mye klær på bildene vi hadde sett fra de spektakulære stedene i Bolivias ørken.

Vår frykt viste seg heldigvis å være stort sett ubegrunnet. Sommermånedene gjorde sitt til at temperaturen stort sett varierte mellom varm, komfortabel og småkjølig. Unntaket var ironisk nok ved de varme kildene helt sør i Bolivia, som vi besøkte sent på ettermiddagen. 4900 meters høyde i sterk vind etter solnedgang er ikke å anbefale. Det ble en kjapp fotorunde, til hendene skalv så mye at bilder uansett var dødfødt.

Så vi unngikk stort sett de kalde temperaturene, takket være sommeren. Men vi visste ikke at sommermåneder også betyr regntid de samme stedene. Dermed var vi seks dager i Rio de Janeiro nesten uten å se blå himmel. Det la en liten demper på det forventede strandlivet, selv om vi klarte å bli solbrent gjennom et tynt skylag også. Og Jesus-statuen forsvant i tåka.

Konklusjon: Fare så godt som unngått.

 

 

Rimelig redusert utgave av meg selv på drøye 4000 meter i Bolivia.

Rimelig redusert utgave av meg selv på drøye 4000 meter i Bolivia.

2. Sykdom, type høyde eller matforgiftning

Du skal ikke se mye skirenn på tv før du hører maset om hvor tungt alt er i høyden. Og du skal ikke lese mye reiseguider før du hører om folk som blir syke i høyden. Både i Bolivia og Peru skulle vi opp på høyder som får Galdhøpiggen til å fremstå som en dansk sanddyne.

Verken Carina eller jeg har vært på høyder i nærheten av dette før, så vi var spente da vi landet i La Paz, 4000 meter over havet, klokken tre om natta. Nettopp tidspunktet gjorde at Carina ikke umiddelbart skyldte på høyden da hun begynte å kjenne seg susete bare minutter etter landing.

Men skylde på høyden gjorde definitivt jeg da jeg våknet neste formiddag. Det kjentes som jeg hadde vært på en heidundrende fest dagen før. Ironisk nok, ettersom det var første dag på turen jeg hadde holdt meg unna alt av alkohol.

Vanlige mirakelkurer som frisk luft, mat og drikke fungerte ikke. Jeg slet med hodepine, kvalme, manglende matlyst og var generelt sliten. Full klaff på de fleste høydesykesymptomer i Lonely Planet. Det lokale supertrikset coca-te fungerte litt, det samme gjorde ironisk nok en øl. Altså var jeg bedøvet med både alkohol og en plante beslektet med kokain.

Men neste dag var det like ille igjen, og dette var på en tre dagers tur i ørkenen. Heldigvis var det med en amerikansk lege på turen. Hun hadde med seg høydesykepiller, som hjalp kjapt og holdt meg ovenpå til jeg trolig ble vant til høyden en dag etter.

Carina klarte seg stort sett greit, selv om vi begge fikk kjenne på hvor slitsomt er på over 3500 meter. Jeg velger stort sett trapper fremfor heis i de fleste tilfeller, men i La Paz var selv fem-seks trappetrinn nok til å skremme.

Ingen problemer med maten, da.

Konklusjon: Fare på ingen måte unngått.

 

Småskummel bakgate i Rio. Eneste bildet jeg turte å ta her.

Småskummel bakgate i Rio. Eneste bildet jeg turte å ta her.

3. Ran eller tyveri

Mange turister i Sør-Amerika kommer hjem med færre verdisaker enn de hadde med da de dro. Kontinentet har mange fattige folk, og mange rike turister. Spesielt i guider til Rio de Janeiro skrives det side opp og side ned om hva man bør gjøre – og særlig ikke gjøre – for å holde seg trygg.

Vi fulgte vel de vanlige rådene om å unngå trøblete områder på gitte tider. I tillegg lot vi våre mest turist-skrikende eiendeler bli igjen hjemme. Ellers fungerer jo forsikring sånn at kameraer lar seg erstatte, men ikke bildene på dem. Derfor sørget vi også for backup av dagens bilder hver kveld.

Dette skulle heldigvis vise seg å være unødvendig, ettersom vi unngikk alle former for tyverier og ran underveis. Vi overlevde både en spasertur i en relativt trygg favela i Rio, et par nattbusser i Bolivia og en fullsatt fotballkamp i Buenos Aires uten å føle verdisakene spesielt utsatt.

Det eneste stedet vi følte oss litt ukomfortable var i Lapa i Rio like før solnedgang, men det skyldes nok at vi travet nedover gata samtidig som en lokal gjeng som trolig var rusa på både det ene og det andre. Området går nemlig for å være et livlig turiststed på dagtid og partysted på kveldstid.

Konklusjon: Fare så absolutt unngått.

 

Passkø og skummel liste over flyavganger, Santiago.

Passkø og skummel liste over flyavganger, Santiago.

4. Komme for sent til fly / buss

Team Bredoksen er kjent for å leve etter deadlines, med små marginer. Vi er tross alt mediefolk. Når vi skal rekke et tosifret antall fly og tre nattbusser i løpet av en snau måned, er det en del fallgruver.

Det gikk imidlertid greit lenge. Kanskje begynte vi å bli høye på pæra. På vår elleve timers mellomlanding i Santiago hadde vi litt knapt med tid, men unnet oss likevel en middag i det trendy strøket Bellavista, fremfor å ta den på flyplassen.

Vi hadde blinket oss ut en taxiholdeplass få meter fra restauranten, og alt virket å være under kontroll, selv om servitøren var mer opptatt av smalltalk enn effektivitet. Dermed var vi litt småstressa da vi kapret en taxi. Men det bedret seg kjapt da sjåføren kjørte som et svin og sørget for at vi var på flyplassen en time før avgang. Med bagasjen allerede sjekket inn hele veien fra Cusco til Buenos Aires burde ikke det være noe problem.

Tenkte vi. Helt til vi så køen i passkontrollen. Den strakk seg fire lengder inne i ventehallen, og etter et kvarters tid hadde vi bare gjort unna en lengde. Enkel matematikk tilsa at flyet ville være i lufta om ytterligere tre lengder, og man bør jo helst være om bord litt før flyet er i lufta.

Jeg var frustrert og sinna på byråkratiet (og middagsplanen vår). Carina var heldigvis mer løsningsorientert og undersøkte muligheten for å snike seg inn bak en fyr som lå to lengder foran oss. Han viste seg å være en tysker som allerede hadde last call på sitt fly og påpekte at det ikke var noe verre for oss enn for alle de ander, men samtidig var han såpass resignert på egne vegne at han trakk på skuldrene og mente vi sikkert kunne hoppe inn sammen med ham.

Det gjorde vi. Og ingen protesterte nevneverdig. Siden passkontrollen var den store flaskehalsen, gikk sikkerhetskontrollen som en drøm, og løpingen etterpå var bare for syns skyld. Måtte jo rettferdiggjøre snikingen for de andre. Ikke engang en gate gjemt borte i hjørnet av taxfreebutikken (den såkalte spritslusingen på Gardermoen er ingenting i forhold) klarte å hindre oss i å nå flyet.

Konklusjon: Fare så vidt unngått.

 

Oppsummert: Fire farer, fire grader av unngåelse. Bildet øverst viser for øvrig en lightversjon av tre av dem – meg i en favela, i gråvær, litt sent ute. Og ennå ikke høydesyk.